Utenriks
En snever redegjørelse
- Detaljer
- Publisert tirsdag, 29. mars 2011 11:55
I dag holdt statsminister Stoltenberg en redegjørelse om situasjonen i Libya. Det er prisverdig.
Statsministeren sa at det "klart dårligste alternativet ville vært å ikke handle". Han sa videre at "Norge berømmer FNs sikkerhetsråd for å ta ansvar" og at "FN viste handlekraft". Jeg er helt enig. Problemet er at Norge var motstander av at FN skulle fatte et vedtak om flyforbud over Libya. Utenriksminister Støre har bekreftet dette ved gjentatte anledninger. Det er samtidig grunn til å rose Regjeringen for at når vedtaket ble fattet av FNs sikkerhetsråd så snudde Norge og støttet vedtaket og det gikk kort tid før Norge stilte med styrker for å bidra til håndhevelsen av resolusjonen.
Vedtaket sikkerhetsrådet fattet er tredelt. Det er et våpenembargo, flyforbud og beskyttelse av sivile. Det er historisk at sikkerhetsrådet har fattet et vedtak om beskyttelse av sivile. For meg er "ansvar for å beskytte" helt sentralt. Det er et ansvar vi må ta og dersom FN, i denne type situasjoner, ikke bidrar vi organisasjonen miste anerkjennelse og legitimitet.
Det norske militære bidraget har bred politisk støtte i Norge. Det er en stor styrke. I kommentarrunden etter redegjørelsen var der en rekke innlegg som støttet det som Stoltenberg sa. SVs parlamentariske leder stilte sågar i grønt slips, kanskje for å vise sin støtte til sivilbefolkningen i regionen. Martin Kolberg på sin side hadde overskrift på innlegget sitt, ellers så rotet han bare med manuset. Han begynte med "bruk av militær makt" før han tok en lang pause og fortsatte med noe helt annet. SPs Vedum sa "diktatorene gikk frivillig". Det er ikke helt riktig. Deres militære sa at det var deres eneste mulighet.
Problemet med redegjørelsen er at den er innadvent og tilbakeskuende. Stoltenberg fokuserer tilnærmet utelukkende på Libya og hva som har skjedd frem til i dag. Det jeg ønsket meg var en redegjørelse som omhandlet situasjonen i hele Nord Afrika og Midtøsten og med fokus på fremtiden. Vi må også diskutere hvordan Norge kan bidra til å bygge demokratiske krefter i hele regionen samtidig som vi bruker de muligheter vi har for at landene beveger seg bort fra diktatur og over til demokrati.