Utenriks
Utenrikspolitisk redegjørelse
- Detaljer
- Publisert onsdag, 16. februar 2011 11:06
Det er for tidlig å si om 2011 blir det samme for Nord-Afrika og Midtøsten som 1989 var det for Øst-Europa. Vi følger demonstrantene, og vi følger utviklingen nøye. Det er mange tegn i tiden som viser at dette er muligheten befolkningen i Nord-Afrika og Midtøsten lenge har ventet på. Tunisia er kvitt en diktator som har sittet ved makten i en mannsalder, Egypt det samme. Nå er det omveltninger som vi aldri har sett maken til i regionen.
USA har støttet stabilitetslinjen i regionen i 60 år, men det har da gått på bekostning av demokratisk utvikling. Ordene tilhører Condoleezza Rice mens hun ennå var utenriksminister i USA. Det sier ikke så rent lite om en politikk som var forfeilet, når hun samtidig legger til at vi med politikken ikke har fått til noen av delene.
Jeg mener entydig at vår linje, som en liten nasjon, alltid skal være at vi søker å støtte demokratiske krefter, demokratiet, respekten for menneskerettigheter, og at ønsket om stabilitet aldri skal ha forrang i en sånn diskusjon. Det man nå ser i hele regionen, blant samtlige land, er jo at vi over lang tid har tonet opp betydningen av ekstremisme, mens det vi burde ha fokusert på, var de tre faktorene som har gjort at mennesker har kommet ut i gatene, nemlig økonomi, diktatur og vanstyre. La meg si når det gjelder vanstyre, at man har gått så langt at man har utviklet ganske fundamentale kleptokratier, hvor det har vært venner og familie som har blitt ustyrtelig rike på bekostning av resten av befolkningen.
Jeg tenkte jeg skulle ta et par prosenttall som kan være interessante og danne et bilde når det gjelder forståelsen av regionen, spesielt gjelder det prosentandel av befolkningen under 30 år. I Tunisia er 50 pst. av befolkningen under 30 år, mens i Jemen er 72 pst. av befolkningen under 30 år. Samtlige andre land ligger mellom disse. Det er en utfordring som er så fundamental, som er så betydningsfull, at dersom man ikke nå, når man har muligheten til å ta steget over i demokratiets rekker, klarer å levere økonomisk utvikling, ja, da kan vi få en backlash, og ikke minst en ekstremistisk utvikling som igjen ville være betydelig. Hvis man da trekker inn arbeidsledighet for ungdom mellom 15 og 24 år, så rangeres det mellom Saudi-Arabia, som bare har 16,3 pst., og Algerie, som har 45 pst. ungdomsledighet.
Jeg er ikke i tvil om at disse tallene alene viser at de regimer som ennå ikke har fått store protester i sine gater, vil få det i løpet av forholdsvis kort tid, både ut fra de økonomiske indikatorene jeg nå viser til, og ikke minst ut fra den symboleffekten det har vært med Tunisia først og Egypt i etterkant. Dette har vært omveltninger som har vært drevet igjennom av landets egen befolkning. Vår jobb – og der er jeg på linje med de talerne som har vært før meg, inklusiv utenriksministeren – må være å spille dem enda litt bedre. Vår jobb må aldri være å ta den moralistiske innfallsvinkelen, at sånn må det være, men heve de verdier vi står for og kjemper for. Igjen vil jeg tilbake til et par talere som har vært inne på det jeg nærmest vil kalle en hyklersk tilnærming til det, at vi skal ha andre prinsipper knyttet til én region eller ett sted i verden enn det vi har selv. Det må vi aldri – og la meg understreke aldri – være med på.
Jeg må bare raskt innom Iran. Vi har nå fått rapporter både fra Al Jazeera og fra den amerikanske nyhetskanalen NBC m.fl. om at demonstrantene igjen er ute i Irans gater, og ikke bare i Teheran. Det er svært viktig at Norge også viser at vi støtter demonstrantene, at vi står ved siden av dem som skriker etter demokrati. Irans befolkning fortjener både respekt for menneskerettigheter og for demokratiet.