Utenriks

Flere av de langsiktige utviklingstrendene for Israel peker i feil retning. Jeg forsøker meg her på en liten opplisting av noen av de jeg mener er viktigst.

Israels internasjonale venner blir færre. Norge er et godt eksempel. Mens vi frem til 80-tallet var en sterk venn av Israel endret den norske opinionen seg gradvis. Nå er det et overveldende flertall som er meget kritiske til landet. Det samme kan sies om en rekke land blant annet i Europa, men uten en like sterk kritikk. I Latin-Amerika har et betydelig antall land ensidig anerkjent Palestina som egen stat.

Hovedgrunnen til stemningsskifte er Israels politikk i forhold til sine palestinske naboer. Det er problematisk at det enda ikke foreligger en fredsavtale. Skylden for det ligger på begge partene. Yassir Arafat hadde muligheten til å få en palestinsk stat, men sa nei. Nå er hovedbegrunnelsen for at fredsprosessen står i stampe Israels politikk og regjering.

Benjamin Netanyahu leder en regjering på 30 medlemmer utgått fra 4 partier og med 4 utbrytere fra arbeiderpartiet (som nå danner et nytt parti). Et femte parti har to vise ministere. Likud, regjeringens største parti, er et høyreparti med en rekke politiske saker som jeg støtter. Det er først og fremst i synet på sine naboer, den arabiske befolkningen og fredsprosessen at jeg mener Likud blir ytterliggående.

Det er likevel ikke Likud som er det politiske problemet. Det er samarbeidspartiene. Utenriksminister Avigdor Liberman har en fortid som utkaster og er leder for et rent nasjonalistisk parti. Hans retorikk er meget aggressiv. Han bruker blant annet mye tid på å angripe venstresiden, fredsbevegelsen og menneskerettighetsorganisasjoner for å være forrædere. Dersom israelske elever i videregående skole hadde bestemt hvem som skulle være statsminister hadde Liberman blitt valgt.

Shas er den tredje maktfaktoren i regjering. Partiet er religiøst og ultra-ortodoks. Deres hovedsaker er stipender til religionsstudier (bare for ortodokse), ikke militærtjeneste for ortodokse og er en varm forsvarer av religionens rolle i politikken og staten.

Israel går hardt til høyre politisk. Kadima, landets største parti, er utbrytere fra Likud. Arbeiderpartiet er splittet med dets tidligere leder Ehud Barak blant utbryterne. Det spekuleres, trolig med rette, på at Barak brøyt ut for å beholde posisjonen som forsvarsminister.

En av grunnene til Israels sving mot høyre er innvandring. I 1990 ankom 200.000 mennesker landet, av de var 185.000 fra Sovjetunionen. I 2000 var tallene henholdsvis 60.000 totalt og 50.000 fra tidligere land under Sovjetunionen. De siste 10 årene har 221.000 mennesker innvandret. Med innvandringen følger problemer.

Innvandrerne er mer nasjonalistiske! og ønsker at Israel skal bry seg mindre om verden rundt seg. Befolkningsveksten fører til utstrakt nybygging, noe som igjen gjør at grensene fra 1967 blir stadig visket ut. Med bosettingene kommer sikkerhetstiltak, infrastruktur og økt bruk av vann. Jeg forstår veldig godt raseriet, sinnet og frustrasjonen over og måtte vente timesvis for å komme inn i Israel for å arbeide, kanskje hver dag. Eller for den sagts skyld at olivenlunden ligger på andre siden av sikkerhetsbarrieren fra hvor eieren bor.

Den kommende palestinske staten er helt avhengig av å henge sammen på Vestbredden og med en form for lukket ferdsel til Gaza. Nye bosettinger på palestinsk område stjeler land og er illegitime. Det har også israelsk høyesterett ved en rekke anledninger slått fast. Likevel fortsetter nybyggingen for fullt og høyesteretts vedtak settes til siden av politiske hensyn. Dette reiser også spørsmål ved den juridiske uavhengigheten når høyesteretts vedtak ikke tas til følge.

Kriminalitet og mafiavirksomhet er enda et problem med den store innvandringen. En rekke av de som har kommet fra tidligere Sovjetunionen har hatt en fortid inne  kriminalitet og har fortsatt den i Israel. Den jevne israeler er nå mer opptatt av kriminalitetsbekjempelse og å slå hardt ned på mafiavirksomheten.

Korrupsjonen øker. I 2001 var Israel på 16. plass på Transparency Internationals liste over minst korrupte land. I 2010 hadde landet falt til 30. plass.

Religionsfrihet er for meg et absolutt. Det kjennetegner dessverre ikke regionen og spesielt ikke når en ser på antallet land som har dødsstraff eller strenge straffer for konvertitter fra islam. Israel har religionsfrihet, men jeg savner en enda mer liberal holdning til andres religioner og forståelsen av hva religionsfrihet innebærer. For ordens skyld, her er listen over syndere fryktelig lang.

På tross av alle disse problemene er Israel er godt land å bo i for veldig mange. Den økonomiske veksten har vært høy og landet har kommet velberget i gjennom finanskrisen. På næringslivssiden er landet meget avansert og verdensledende innen software, elektronikk og nisjer innen forsvarsteknologi.

Jeg forsøker med dette overhode ikke å tegne et vrengebilde av Israel. Det ønsker jeg absolutt ikke, men jeg vil synliggjøre at Israel kan gjøre betydelige anstrengelser selv også for å bedre forholdene internt i Israel, med sine naboer og resten av verden. Israel trenger venner og verden trenger et (burde vært mange) sterk demokrati i Midtøsten.

Så må jeg legge til at det er opp til resten av verden å stanse Irans betydelige anstrengelser etter atomvåpen. Iran er en eksistensiell trussel mot Israel og en sterk destabiliserende kraft i hele regionen.

Jeg har med vilje ikke lagt hovedfokus på fredsprosessen eller forholdet til palestinerne. Det er åpenbart at før vi får en varig fredsavtale og en egen palestinsk stat vil en rekke av problemene vedvare. Jeg er ikke i tvil om at Israel vil tjene betydelig, også økonomisk i gjennom handel, på en fredsavtale. Det vil komme alle innbyggerne tilgode. Det vil selvsagt også bidra til å bedre sikkerhetssituasjonen.

Kritikk, som denne, av Israel har ingenting med antisemittisme å gjøre. Det er politikk og politiske forskjeller.