Mobiltelefon, stråling og kreft
- Detaljer
- Publisert fredag, 14. januar 2011 14:42
Mobiltelefoni og andre kilder til elektromagnetisk stråling omgir oss i hverdagen overalt. Det er ikke mulig for den enkelte borger å velge om han eller hun vil eksponeres for denne strålingen eller ikke. Om man selv velger å la mobiltelefonen ligge, blir man allikevel utsatt for passiv stråling fra andres mobiltelefoner, og fra mobilmaster, sendere i det nye nød- og beredskapsnettet, trådløse nett og trådløse fasttelefoninett, på skoler, arbeidsplasser og i bygg for offentlige tjenester.
Selv ikke i sitt eget hjem kan man med dagens forskrifter bestemme selv. El-overfølsomme personer tvinges til å flytte fordi antenner og naboers trådløse apparater forurenser deres hjem. Det er svært vanskelig å finne et blivende sted uten elektromagnetisk stråling.
På slutten av 1990-tallet gikk flere ekspertgrupper kritisk gjennom de indikasjonene som den gang forelå om radiofrekvent stråling på lav effekt og eventuelle helseeffekter. De anbefalte mer forskning om mulige, negative helseeffekter av mobilbruk. På dette grunnlaget tok The International Agency for Research on Cancer, IARC, et organ under WHO, i 1998–1999 initiativ til en internasjonal undersøkelse. Interphone ble startet i 2000 som en internasjonal gruppe epidemiologiske case-control-studier i 13 land verden over. Man skulle fokusere på svulsttyper i vev som absorberer mest energi fra mobilbruk. Datainnsamlingen foregikk i perioden 2000–2004. Dataene omfattet omkring 2 700 tilfeller av gliom, 2 400 tilfeller av meningeom, 1 100 tilfeller av kreft på hørselsnerven og 100 tilfeller av ondartet kreft i spyttkjertelen, pluss et tilfeldig utvalg av kontrollpersoner matchet etter alder, kjønn og region – omkring 7 600 til sammen. IARC ved professor Elisabeth Cardis har ledet og koordinert studiene.
I de nærmeste årene etter datainnsamling ble det publisert en rekke nasjonale studier. I 2004 kom f.eks. en svensk studie om kreft på hørselsnerven, som vekket betydelig bekymring. Hørselsnerven er det vevet i hodet som er sterkest eksponert når man holder mobilen til øret. Etter ti års mobilbruk fant man en risikoøkning på 90 pst. – eller 290 pst. når man også tok hensyn til hvilken side av hodet personen pleide å holde telefonen. I 2007 kom en israelsk studie om kreft i spyttkjertelen, som bl.a. fant 50–60 pst. økt risiko når man tok hensyn til hvilken side av hodet personen pleide å holde telefonen.
Det tok lang tid med publiseringen av den internasjonale sluttrapporten, som skulle oppsummere alle funnene fra deltakerlandene. Forklaringen fra Elisabeth Cardis var at det var uenighet om manuskriptet. I hele latensperioden presset fagtidsskriftet Microwave News og internasjonale store aviser som Le Monde, Daily Telegraph og Los Angeles Times på for å få resultatene offentliggjort.
Først i mai 2010 kom den internasjonale sluttrapporten. Av en eller annen grunn manglet analysene av kreft på hørselsnerven og i spyttkjertelen – ifølge Cardis fordi de komplette rådataene fortsatt ikke er sendt rundt – etter alle disse årene.
Hovedstudien avsluttes med en todelt konklusjon, som kan tolkes i akkurat den retningen man selv ønsker, alt avhengig av hvilken del man legger mest vekt på: Dataene antyder en økt risiko for gliom, og en mye mindre økning i risiko for meningeom, ved de høyeste eksponeringsnivåene, og for kreftutvikling på den siden av hodet man holder mobilen, og – når det gjelder gliom – en økt risiko for svulster i tinningslappen. Men slagsider og feil begrenser styrken i konklusjonen vi kan trekke av disse analysene, og hindrer oss i å tolke resultatene som årsak–virkning.
Ti år og 19 mill. euro senere står vi, ifølge denne konklusjonen, omtrent ved utgangspunktet. Det merkeligste ved resultatene i hovedstudien er at de fleste analysene viser en redusert risiko for hjernesvulst ved mobilbruk. Mobilbruk skal altså beskytte mot kreft! Dette er et så usannsynlig resultat at heller ikke forskerne tror på det. De er enig i at utfallet må skyldes feil og mangler ved dataene.
La meg liste opp noen av manglene ved design og datasett til Interphone-studien:
1. Personer som brukte trådløs fasttelefon, ble ansett for å være ikke-eksponerte – dette til tross for at denne strålingen er av samme type som stråling fra mobiltelefoner og dessuten kontinuerlig 24 timer i døgnet, og til tross for at man i intervjuene faktisk også hadde innhentet opplysninger om bruk av andre mikrobølgeappparater enn mobil, bl.a. trådløs telefon.
2. Utilstrekkelig latenstid for utvikling av kreft: Studier har vist at kreftfremkallende stoffer som tobakk og røntgenstråler ikke resulterer i kreft før tidligst 10–20 år etter første eksponering, unntatt i svært sjeldne tilfeller. At Interphone allerede etter to–fire års mobilbruk begynner å se tegningen av økt risiko, er derfor særs urovekkende.
3. Urealistisk definisjon av «vanlig» mobilbruker: En vanlig mobilbruker ble definert til å være en som ringer minst én gang i uken i minst seks måneder. En storbruker er en bruker av mobiltelefon i 1 640 timer, tilsvarende en halv time om dagen i ti år. For meg er det en høyst normal bruker av mobiltelefoni.
4. Utelukkelse av barn og eldre fra undersøkelsen: Studien begrenset seg til voksne i alderen 30–59 år, altså den aldersgruppen som er mest robust.
5. Utelukkelse av flere typer hjernesvulst.
6. Utelukkelse av personer som hadde dødd, eller som var for syke til å bli intervjuet som følge av sin hjernesvulst.
7. Deltakerslagsiden: Dette handler bl.a. om atskillig lavere deltakelse i kontrollgruppen enn i testgruppen og om lavere deltakelse blant dem som brukte mobiltelefonen lite enn blant dem som brukte mobiltelefonen mye.
Hovedfunnene ble i sluttrapporten presentert som ingen sammenheng mellom mobilbruk og hjernesvulst blant normalbrukere av mobiltelefon, men det kom også frem at de såkalte storbrukerne av mobiltelefon har 40 pst. økt risiko for hjernesvulst.
Det merkelige er at vedlegg 2 inneholder en revidert analyse med et annet datagrunnlag, noe forfatterne der sier var påkrevd på grunn av design- og metodeproblemer i hovedundersøkelsen. Når man har en uklar kontrollgruppe, slik forfatteren innrømmer, anbefales det å kjøre risikoberegning med en annen referansegruppe, nemlig den testgruppen som var minst utsatt for stråling. Dette var gjort i vedlegg 2.
I den korrigerte analysen i vedlegg 2 har sluttrapportens 40 pst. økning i risiko for gliom hos de såkalte storbrukerne blitt til 82 pst. økt risiko. Her finner man også en statistisk signifikant forhøyet risiko, 68 pst., for utvikling av gliom hos dem som hadde brukt mobil så lite som to–fire år, og 118 pst. forhøyet risiko for dem som hadde brukt mobil i ti år eller mer.
Tallene i vedlegg 2 viser at risikoen for gliom stiger forholdsvis jevnt med antall år man har brukt mobiltelefon. Videre ser man også at risikoen stiger ganske jevnt med antall daglige telefonsamtaler.
Merkelig nok ble ikke vedlegg 2 sendt til pressen. På hjemmesiden til Verdens helseorganisasjon finnes en pressemelding som bare refererer til funnene i hovedrapporten.
Det må være lov å spørre om hvorfor ikke den korrigerte analysen i vedlegg 2 ble presentert under diskusjonen av resultatene i hovedrapporten, slik konvensjonen tilsier.
Statens strålevern har nøyd seg med å gjengi WHOs pressemelding om Interphone. Hvorfor har ikke Statens strålevern selv studert både hovedrapporten og vedlegg 2 og gitt mer korrekt og komplett informasjon til norske borgere og politikere?
Uthalingen av sluttrapporten skyldes uenighet mellom to fraksjoner av Interphone-gruppen. Dette lekket ut til offentligheten i forbindelse med et møte i Bioelectromagnetics Society i San Diego sommeren 2008. Skillet går mellom den gruppen som gjentar at det finnes ingen risiko, og den gruppen som uttaler at dataene viser økt kreftrisiko ved mobilbruk, og føre-var-tiltak er nødvendige.
Det har vært kamp om den endelige publiseringen. Konsensus ble aldri nådd. Et kompromiss ble oppnådd i den todelte konklusjonen og i de to ulike analysene av dataene. Spørsmålet er: Hvem skal vi tro på? Elisabeth Cardis er tydelig i alle sine svar til pressen: Etter min mening viser resultatene en reell økning i risiko.
Spørsmålet vi må stilles oss, er: Er dette nok for å legge til grunn en føre-var-praksis også i Norge?