EU

La meg begynne med det store bildet – om lag 20 % av verdens befolkning lever i ekstrem eller absolutt fattigdom. Det tilsvarer over 1 milliard mennesker.

Det største antallet absolutt fattige, det er de som lever for mindre enn 1 dollar om dagen justert for kjøpekraft, finnes i Sør-Asia. Der lever over en halv milliard mennesker i absolutt fattigdom. Den største andelen av befolkningen finnes i Afrika sør for Sahara. Der lever 46 %, eller omlag 291 millioner mennesker, for under en 1 dollar om dagen.

Selv med stå store tall er det fremgang. FNs 1000års mål om å halvere absolutt fattigdom med 50 % innen 2015 blir trolig nådd, men ikke i Afrika.

Bekjempelse av fattigdom har alltid vært en sentral målsetning for Norges samarbeid med utviklingsland. Tanken om at bistand alene ikke kan løfte land ut av fattigdom, har stått sterkt i over femti år. Tiltak innen gjeld, bistand, korrupsjon, miljø, helse, utdanning og menneskerettigheter er nødvendig for en positiv helhetlig utvikling i fattige land.

Handel har i beste fall spilt en begrenset rolle i norsk utviklingspolitikk. Verdensbanken derimot har vært krystallklar – verden, og spesielt den fattigste delen av verden, trenger mer handel og de må handle mer med hverandre.

Vekst er forklaringen på at Latin-Amerika har lyktes med å redusere fattigdommen betydelig. Fra 2003 til 2008 lå veksten på nærmere 5 prosent. Ikke siden 1970-tallet har Latin-Amerika opplevd så sterk økonomisk vekst. Fattigdommen er redusert fra 44 til 33 prosent, og den ekstreme fattigdommen er redusert fra 19 til 13 prosent. Tusenårsmålet om halvert fattigdom er 85 prosent oppfylt, og flere land har allerede nådd målet fullt ut. Selv om økonomisk vekst ikke automatisk kommer de fattige til gode, vil vekst i verdens fattigste land være helt nødvendig dersom 421 millioner mennesker i de minst utviklede landene skal kunne leve for mer enn halvannen dollar om dagen.

Men det er ikke bare veksten som har forårsaket fattigdomsreduksjonen.

I de aller fleste landene har veksten medført høyere skatteinntekter for staten, og Latin-Amerika har dermed kunnet øke de sosiale ugiftene med 6 prosent årlig. Det meste av dette har gått til pensjoner, men i de landene som har redusert fattigdommen mest, er det opprettet ulike typer sosiale understøttelser. I Brasil, der den ekstreme fattigdommen nå er utryddet, og i Mexico som er i ferd med å nå målet om utrydding av ekstrem fattigdom, har støtteordningene "Bolsa Familia" og "Oportunidades" vært viktige.

I noen land, for eksempel Mexico, El Salvador og Den dominikanske republikk, har også pengene som emigranter sender hjem til familien, bidratt til å redusere fattigdommen.

Jeg kunne ha brukt betydelig mer tid på å snakke om handel og økonomisk vekst som drivkrefter for utrydde fattigdom. La meg heller bli konkret.

Sukker er svært innbringende for noen. De 27 største sukkerroe produsentene i UK får hver ca 1,6 millioner kroner i snitt i subsidier. Det franske selskapet Beghin Say mottar 236 millioner Euro per år i subsidier og dumper 450.000 tonn sukker på verdensmarkedet. De 6 største sukkerselskapene i EU fikk i 2003 totalt 819 millioner Euro i offentlig støtte.

EUs felles jordbrukspolitikk eller CAP er når det gjelder sukker ikke noe annet enn et prisfiksingsinstrument operert av myndigheter på vegne av produsenter og industrien. Summen er veldig enkelt – overproduksjon og ingen import. Det siste er en sannhet med modifikasjoner. EU tillater at det importeres 1 % av konsumet i EU fra verdens 49 minst utviklede land. Det er tilsvarende 3 dagers EU produksjon. Når det gjelder overproduksjonen så blir 5 millioner tonn sukker dumpet på verdensmarkedet med priser på 25 % av produksjonskostnadene.

Svært få land i sør har råd til å subsidiere sine sukkerbønder slik rike land har, og har liten mulighet til å konkurrere slik situasjonen er nå. Mosambik kunne levert mer enn 80 000 tonn til det europeiske markedet, og med dagens priser, tjent 38 millioner dollar. Istedet får de kun selge 10 000 tonn til EU. De tapte inntektene tilsvarer alt hva landet bruker av offentlige midler på jordbruket landsbyutvikling.

Jeg anerkjenner retten til støtteordninger for landbruket i Norge, men de må legges om slik at de ikke legitimerer et internasjonalt dumpingslandbruk og hindrer fattigdomsbekjempelse slik tilfellet er i dag. Når　 statsråden　 ikke ønsker å gjøre noe med dagens skadelige subsidieregime for landbruket, er det det samme som har vært prøvd i flere tiår, med fatale utfall for fattige land.　Hovedproblemet er　eksportsubsidier,　men også andre subsidier som stimulerer overproduksjon må fjernes. Overproduksjon leder til dumping slik at utviklingsland ikke minst i Afrika, som har　store naturlige　fordeler for økt matproduksjon, får mulighet til å utvikle et effektivt landbruk og få inntekter fra verdens kjøpesterke markeder i eget land og i industrilandene.

Norge er i dag nettoeksportør av mat, selv om ikke WTO-systemet fanger dette opp fordi fisk er kategorisert i en annen avtale enn landbruket, den om industriprodukter (NAMA).　 Vi er i dag i realiteten mellom 90-100% selvforsynt av det vi har på vårt daglige matbord, selv om det på importstatistikken ser ut til at tallet er 50%. Dette er fordi import måles i kalorier, noe varene vi importerer har mye av, mens de vi selv produserer, har langt mindre. En vesentlig del av dette er sukker. Skal vi øke dagens selvforsyningsgrad som synes å være en ønsket rødgrønn politikk,　må vi produsere varer vi ikke har naturlig forutsetning for. Vi kunne f.eks. begynne å produsere sukker selv, slik　for eksempel danskene gjør. For verdens rikeste land har selvfølgelig økonomi til å subsidere dette med det som trengs.